Mitt liv med angst

For en liten stund tilbake dro jeg til en kosmetisk tattoo artist i en stor by. Hun tatoverer sminke tatoveringer. De er kortvarige og forsvinner etter 2-7år -avhengig av din egen alder. På meg vil de forsvinne etter 2-3, og må allerede etter 1år tegnes opp på nytt fordi de allerede da har begynt å forsvinne.
Jeg var veldig nervøs. Jeg har tatt makeup tattoo tidligere, men denne gangen var det en ny artist jeg gikk til. Hun tegnet brynene mine veldig tykke og det gjorde meg nervøs. Jeg tittet på dem underveis og tenkte at det sikkert ville bli bra. Da hun var ferdig var de veldig mørke og støtende. Men over de neste 6-10 dagene vil brynene bli lysere og nå sin endelige farge. Nå har det vel gått 2 uker og jeg har enda ikke vendt meg til dem. Resultatet er ikke så bra som jeg håpet på, men jeg får mange gode tilbakemeldinger fra kjente. Alle sier at jeg ser pen ut. Så jeg stoler på dem. Selv om resultatet ikke var helt det jeg håpet på. Om to uker skal jeg tilbake for etterfyll. Etter at øyenbrynene har helbredet seg kan deler av tatoveringen forsvinne. Det er fordi det danner seg skorper på brynet der man har tatovert og når skorpen forsvinner kan den ta med seg deler av tatoveringen. Mine bryn har helbredet veldig fint, og det er lite om ingenting som har forsvunnet.

Men nå som jeg har nye bryn føler jeg at jeg må farge håret mitt på nytt. Det er nemlig for lyst i forhold til øyenbrynene og fargen ‘macher’ ikke. Men jeg ønsker å spare av mest mulig penger til bolig, så jeg utsetter dette hele tiden. Vi får se hva fremtiden bringer og om jeg noen gang blir ordentlig fornøyd med brynene. Kanskje jeg må endre hårfargen før jeg føler at brynene macher og ser naturlige ut. Men det ser lovende ut =)

I disse tider har jeg vært i bryllupet til en venninne og hennes partner. Jeg kjenner brudgommen greit fra før. Da vi alle var yngre og gikk på vgs hang vi sammen fra tid til annen. Venninnen min har jeg derimot hengt med siden vi gikk i 5.klasse på barneskolen. Vi ble først kjent i parken.
De siste årene etter vgs har vi egentlig ikke hatt særlig kontakt. Så da venninnen min plutselig kontaktet meg på facebook og ønsket at jeg skulle være forloveren sin, ble jeg mildt sagt overasket og veldig veldig glad. Hun mente at jeg var den som sto henne nærmest og at hun ønsket at vi skulle begynne å være mer sammen i tiden fremover. Hun kunne ikke tenke seg en annen enn meg til å være forlover.

 

Over de siste årene har jeg utviklet en sterk angst, så jeg var naturlig nok redd for å gå i bryllupet hennes og å sosialisere meg med alle gjestene. Men det hele gikk veldig fint. Vi var bare noen få gjester. De ønsket et lite bryllup med kun de aller aller nærmeste. Jeg slapp å holde tale, noe jeg gruet meg enormt til. Bruden og brudgommen ønsket nemlig ikke at noen skulle holde tale. De liker ikke slikt. De synes at det blir forferdelig kleint.

 

Selve vielsen gikk fort. Den var borgelig og ble vel ferdig på om lag 3 minutter. Det var noe slikt: Velkommen. I dag skal vi inngå et ekteskap. Det handler om kjærlighet og respekt. Da kan dere gi hverandre ringene. Nå er dere gift. -Så fort gikk det. Etter vielsen reiste vi hjem til foreldrene til bruden, min venninne, hvor selskapet ble holdt . Vi koste oss masse og praten gikk flytende rundt middagsbordet. Her var det et miljø hvor alle fikk si sitt, til sin tid. Rolig og behagelig. Til og med jeg klarte å delta litt i samtalene uten å bli for urolig.

Da alle gjestene reiste hem rundt åtte tiden, ønsket bruden at jeg og mitt følge skulle bli igjen å drikke litt vin. Det gjorde vi. Vi lo og koste oss med vin og noen røyk mens vi mimret fortiden og levde i nåtiden. Vi ble vel til klokken var halv elleve. Så reiste vi hjem.
Jeg er i bunn og grunn fornøyd med dagen, og jeg er veldig, veldig fornøyd med meg selv. At jeg klarte å holde meg noenlunde rolig og jeg unngikk å få angstanfall. Det er første gang på mange år at jeg har klart å sette meg tilbake og å nyte en fest.

Bruden og brudgommen virket og fornøyd med dagen, -og det er vel det viktigste.

Jeg bekymrer meg veldig når jeg kjører bil. Såpass mye at jeg er redd for at jeg ikke følger godt nok med. Realiteten er kanskje den at jeg følger mer med enn hva mange andre gjør, men det er ikke slik det føles. Redselen for å gjøre en feil er stor.

Jeg er i tyveårene og det varierer i stor grad om de andre på mitt årskull har tatt lappen eller ei. Kanskje det er flere som syns det er skummelt å kjøre bil blant dem og? Uansett så har jeg unnskyldt meg med at jeg har vært student og ikke hatt råd til å ta lappen. Dessuten har jeg bodd i en stor by med et godt kollektiv tilbud, så jeg har aldri blitt ‘tvunget’ til å drive en bil. I dag bor jeg utenfor storbyen (men fortsatt sentralt med gode buss tilbuder) og jeg har jeg endelig betalt ned hele lappen hos trafikkskolen. Det er ingen flere unnskyldninger. Jeg har tatt nok kjøretimer til å ta langkjøringen og oppkjøringen, og så mangler jeg teorien. Kjørelæreren sier at jeg er flink til å kjøre. At jeg har en fin flyt og at jeg følger med på trafikkbilde. Men jeg er redd for å ta det siste steget. Jeg valger å ta en siste kjøretime rett før langkjøringen og den kommer opp i august. Gruer meg veldig.

Vi får se hva som hender. Jeg skal holde dere oppdatert. Om jeg klarer å få meg selv til å fullføre å ta lappen, kommer jeg nok til å kjøre minimalt. Kun til og fra matbutikken til å begynne med og etterhvert som jeg kjøper min egen bil blir det nok til og fra arbeidsplassen og. That’s it.

Er du redd for å kjøre bil? Om du er, eller kjenner noen som er/har vært, må du gjerne kommentere og dele erfaringer.

Dette er et godt hjelpemiddel for angstanfall som jeg fant på internett.

Trekk inn pusten og spenn alle musklene i kroppen. Holdt pusten og spenningen i 5-10sekunder. Slipp spenningene mens du slipper pusten ut.

Gjør dette hver gang du ønsker å roe deg selv ned, så mange ganger du føler for det.

Nå er jeg er redd for å være sosial. Innerst inne er jeg en veldig sosial person, men sjenert av natur. Det jeg synes er vanskelig er å akseptere at andre mennesker har meninger om meg -positive og negative. Positive tilbakemeldinger gir ofte menneske et ‘boost’ av glede. Negative tilbakemeldinger gir ofte vonde og sårende følelser. Men hva om du selv anser deg selv for å være dum, stygg, uinteressant og kjedelig? Vil du da ta til deg komplimentene du får når du først får dem? For meg er dette oftest et nei. Fordi jeg allerede har bestemt i mitt hode at jeg er stygg, jeg er dum og jeg er ikke verdt å bli elsket. Da klarer jeg ikke å tro på de positive tilbakemeldingene jeg får når jeg først får dem. Jeg er redd for at jeg skal si noe feil. At noen dømmer meg annerledes enn hva intensjonen min var. Intensjonen min var kanskje at jeg skulle være morsom, men så tolker den andre meg som kjedelig. Intensjonen min var kanskje å være pen en dag, men så dømmer en annen meg for å være uattraktiv. Det er vondt. Det skaper angst. Jeg dømmer meg så hardt at jeg gjør meg selv sykelig. Jeg planlegger hva jeg skal si, før jeg sier det. Jeg klarer ikke lenger å være spontan eller å leve i nået. Jeg lever konstant i fortiden eller fremtiden. Nået føles bare angstfylt og deperimerende, så jeg forsøker å unngå nåtiden. Ved å planlegge hva jeg skal si, enten det er komplimenter, humor eller et forsøk på småprat så mister jeg en del av meg selv. For det er ikke ‘meg’. Det er hva jeg konstruerer meg selv til å være. Så hvem er jeg? Det er det store spørsmålet. Jeg forsøker å finne musikk, tv serier, hobbyer som jeg finner interessante. Men hvis jeg finner en film jeg synes er bra, men en annen sier ‘den er dårlig’ så føler jeg med en gang, ‘ånei. Da er den dårlig’. Jeg sliter med å føle at det er bare en mening. Det er ikke en virkelighet. For en mening er egentlig bare en ide, en historie. Det er ikke realitet. Er filmen egentlig dårlig? Nei. Det er en ide. En mening. Er filmen egentlig bra? Nei. Det er en ide. Det er en mening. Derfor burde meninger som ‘er jeg flink sosialt?’ være individuelt. Er jeg flink sosialt? Nei. Det er en mening. Er jeg flink sosialt? Ja. Det er en mening. Hvorfor dømmer jeg meg selv etter andres meninger? Hvorfor kan jeg ikke bare la meg selv være og hvorfor tror jeg alltid at de negative tilbakemeldingene er mer sanne enn de positive?

Jeg arbeider på et sykehus men ikke blant pasienter. Arbeidet mitt foregår mer bak kulissene, sammen med elektrikerene, rørleggerene, snekkerene osv. Her finner jeg noe ro. Det er ingen jeg MÅ snakke med. Jeg kan gå for meg selv. Men det er jo mye mer hyggelig å snakke med noen. Å knytte bånd med noen. I lunsjen sitter jeg for meg selv. Istedenfor å gå til kantinen sammen med de andre, setter jeg meg ved pulten min. Jeg tørr ikke å gå til kantinen. Det er så mange folk der. Selv om jeg kun skal snakke med de nærmeste kollegaene mine, som utgjør en liten flokk av mengden så klarer jeg det ikke. Rett og slett fordi det er flere mennesker rundt meg som kan se meg, høre meg og derfor ha en mening om meg. Jeg er ofte redd for at mine kollegaer skal tro at jeg er uinteressert i dem. Men jeg er interessert i dem. Jeg er bare redd for hva de tror og føler om meg. I et helhjertet forsøk på å vise dem min interesse har jeg fortalt dem at jeg har angst. En ekte angstlidelse. Klinisk lidelse. De vet det. Slik at de ikke skal føle at jeg er merkelig, uinteressert og uforståelig. Men det stiller flere spørsmål i hodet mitt. Tror de at jeg er gal? Er jeg ‘hun psykisk syke’? Forstår de hva en angst lidelse virkelig er -eller tror de at det er noe fundamentalt galt med meg og at jeg er mindre intelligent for å ikke klare å løse disse problemene på egenhånd? For er det egentlig noe galt med meg? Både ja og nei er sant. Nei. Du er et menneske. Intelligens gjør deg ikke imun mot sykdommer. Men også, ja. Du er utenfor ‘normal’ området og er derfor anset som sykelig.

Jeg var meldt opp på et studie jeg ikke møtte opp på. Det var en evigvarende kamp å forsøke å dra på skolen. Hvert dag tapte jeg kampen mot meg selv, men til sommeren fikk jeg motet tilbake om å starte på et nytt studie. Ettersom at det var oppmøte på skolen som var problemet valgte jeg å begynne på nettstudier. Da kunne jeg sitte i fred for meg selv hjemme i leiligheten. Men jeg klarte ikke å levere oppgavene. Jeg hadde angst for at noen skulle lese arbeidet mitt og å bedømme meg som uintelligent. Dette pågikk i 2år til. Studiegjelden min vokste. Utbetalingen tok plutselig slutt. Jeg hadde ikke levert innleveringer og hadde derfor ikke fullført nok fag til å fortsette å få utbetaling.

Jeg ble tvunget til å flytte hjem til min mor og far. Lommeboken min var tom og jeg hadde ingen inntekt lenger. Nav ville i første omgang ikke gi meg støtte ettersom at jeg hadde vært student og ikke i arbeidslivet. Jeg levde på andre i et halvt år. Heldigvis viste det seg at jeg hadde krav på statlig støtte. Jeg fikk en ny saksbehandler og hun kom frem til at jeg hadde krav på AAP fra studietiden. Endelig kunne jeg betale for meg og jeg betalte tilbake skylden min til andre.

Jeg ble endelig sett, men jeg følte meg fortsatt verdiløs. For hvordan kan jeg føle meg verdifull når jeg var uten studie og uten arbeid? Livet mitt føltes tomt. Det var noe som manglet. Jeg drømte om å finne meg en jobb jeg kunne holde, men angsten min var for sterk. Selv det å gå seg en tur utendørs var skummelt og panikk angsten slo til. Jeg gikk arbeidsløs i nesten et år. Men sammen med de mislykkede studiene utgjør dette fire år. Og det er lenge.

Er man verdiløs uten jobb/studie? Jeg vet at svaret er nei. Alle andre er jo verdifulle uansett. Men jeg hadde ikke det samme synet på meg selv. Jeg var jo en taper. En psykisk syk fjert av en skikkelse.

Jeg har hatt perioder hvor jeg har isolert meg selv helt. Jeg turte ikke å gå på matbutikken fordi jeg var redd for å bli dømt. At noen skulle se rett igjennom meg og å se: hun har angst. Haha. For et hengslete menneske. Man får en følelse av at andre kan ‘lese tankene dine’.

Jeg klarte en dag å ta bussen for å komme meg til legen, etter mange tapte forsøk hvor jeg bestilte legetime for så å avlyse den igjen. Fordi jeg var redd for både reiseveien og oppmøte i seg selv. Det var veldig vanskelig å beskrive situasjonen for slik den faktisk var. Hvordan kan man forklare det? Ja, jeg er redd. Men jeg har også vondt i kroppen fra alle muskel spenningene. Jeg har vondt i brystet av at hjertet slår. Pusten er svak og rask. Hyperventilering. Konstant. Synet er skjerpet. Lyder er ekstra skarpe. Luktesansen er forsterket. Huden føler klærne som henger over kroppen. Tankene går i surr i et evig tankekjør. Depresjonen har tatt over følelsene. Det er ikke rart at man føler at man er på kanten til å bli gal. Eller har jeg allerede blitt gal? Men redselen for at det bare er starten er verst. Det blir nok verre. Dette er begynnelsen på en psykose. Det var redselen. (Nå har jeg aldri vært psykotisk, men frykten for det var der konstant.) Jeg klarte å formulere frem noen ord på hvordan jeg følte meg, men turte ikke å fortelle alt. Jeg ba om å bli sendt til en psykolog og legen gjorde dette. Det tok vel 5 mnd før jeg fikk en time.

 

Da jeg endelig gikk til min første psykolog time ble jeg møtt av en dame som jeg anså for å være svært hyggelig. Jeg prøvde å fortelle hvordan jeg hadde det men det var noe ved henne som gjorde at jeg ikke stolte på henne. Hun hadde ikke vist meg at jeg kunne betro meg til henne, så jeg hadde heller ikke opparbeidet tilliten. Jeg regnet med at denne tilliten ville komme over tid. Men det gjorde den ikke. Jeg følte at det var meg det var noe galt med. Men en dag skjønte jeg at det var ikke noe galt med meg. Hun var bare ikke den rette ‘matchen’. Jeg sa ifra om dette og legen førte meg over til en ny psykolog. Det var ca 2 mnd ventetid. Men ventetiden var verdt det. Jeg møtte en dame som, etter min mening, var veldig sosialt intelligent, betryggende og nydelig tvers igjennom. Hun hadde et positivt syn på livet og hjalp meg til å forsøke å se på noen vonde hendelser gjennom et mer humoristisk syn. Jeg har alltid sett veldig positivt på livet, men følelsene mine har ikke hengt med. Og det var først da jeg fikk medisiner mot angst at jeg klarte å roe meg selv ned. Først da kunne min behandling starte. Endelig forsvant den intense panikk angsten. Jeg følte nå bare en sterk uro og nervøsitet. Selvhjelpsteknikkene begynte endelig å fungere. Jeg følte meg mer som meg selv. Slik jeg følte meg for noen år siden. Det ble starten på mitt nye liv.

For noen år siden var jeg en utadvent, positiv og livlig jente. Jeg gjorde det bra på skolen -ikke blant de beste, men bra nok. På ungdomskolen var jeg ansett som nerd. På vgs ble jeg på et eller annet magisk vis populær og sett opp til av venner. Jeg hadde en kjæreste jeg hadde vært sammen med i flere år. Da jeg ble 19år flyttet jeg ut hjemmefra til en stor by og begynte på høgskolen i full tro om at dette skulle bli en fantastisk opplevelse. Plutselig stanset livet mitt helt. Karakterene falt, kjæresteforholdet ble slutt. Vennene mine flyttet til andre steder i landet. Jeg var plutselig nesten helt alene og identitetbilde av meg selv raknet. Kroppen min ble fylt av en evigvarende panikkangst. Jeg klarte ikke lenger å møte opp på skolen og barrikaderte meg inne i min egen leilighet.