Redd for å være sosial

Nå er jeg er redd for å være sosial. Innerst inne er jeg en veldig sosial person, men sjenert av natur. Det jeg synes er vanskelig er å akseptere at andre mennesker har meninger om meg -positive og negative. Positive tilbakemeldinger gir ofte menneske et ‘boost’ av glede. Negative tilbakemeldinger gir ofte vonde og sårende følelser. Men hva om du selv anser deg selv for å være dum, stygg, uinteressant og kjedelig? Vil du da ta til deg komplimentene du får når du først får dem? For meg er dette oftest et nei. Fordi jeg allerede har bestemt i mitt hode at jeg er stygg, jeg er dum og jeg er ikke verdt å bli elsket. Da klarer jeg ikke å tro på de positive tilbakemeldingene jeg får når jeg først får dem. Jeg er redd for at jeg skal si noe feil. At noen dømmer meg annerledes enn hva intensjonen min var. Intensjonen min var kanskje at jeg skulle være morsom, men så tolker den andre meg som kjedelig. Intensjonen min var kanskje å være pen en dag, men så dømmer en annen meg for å være uattraktiv. Det er vondt. Det skaper angst. Jeg dømmer meg så hardt at jeg gjør meg selv sykelig. Jeg planlegger hva jeg skal si, før jeg sier det. Jeg klarer ikke lenger å være spontan eller å leve i nået. Jeg lever konstant i fortiden eller fremtiden. Nået føles bare angstfylt og deperimerende, så jeg forsøker å unngå nåtiden. Ved å planlegge hva jeg skal si, enten det er komplimenter, humor eller et forsøk på småprat så mister jeg en del av meg selv. For det er ikke ‘meg’. Det er hva jeg konstruerer meg selv til å være. Så hvem er jeg? Det er det store spørsmålet. Jeg forsøker å finne musikk, tv serier, hobbyer som jeg finner interessante. Men hvis jeg finner en film jeg synes er bra, men en annen sier ‘den er dårlig’ så føler jeg med en gang, ‘ånei. Da er den dårlig’. Jeg sliter med å føle at det er bare en mening. Det er ikke en virkelighet. For en mening er egentlig bare en ide, en historie. Det er ikke realitet. Er filmen egentlig dårlig? Nei. Det er en ide. En mening. Er filmen egentlig bra? Nei. Det er en ide. Det er en mening. Derfor burde meninger som ‘er jeg flink sosialt?’ være individuelt. Er jeg flink sosialt? Nei. Det er en mening. Er jeg flink sosialt? Ja. Det er en mening. Hvorfor dømmer jeg meg selv etter andres meninger? Hvorfor kan jeg ikke bare la meg selv være og hvorfor tror jeg alltid at de negative tilbakemeldingene er mer sanne enn de positive?