Endelig i jobb -men fortsatt redd

Jeg arbeider på et sykehus men ikke blant pasienter. Arbeidet mitt foregår mer bak kulissene, sammen med elektrikerene, rørleggerene, snekkerene osv. Her finner jeg noe ro. Det er ingen jeg MÅ snakke med. Jeg kan gå for meg selv. Men det er jo mye mer hyggelig å snakke med noen. Å knytte bånd med noen. I lunsjen sitter jeg for meg selv. Istedenfor å gå til kantinen sammen med de andre, setter jeg meg ved pulten min. Jeg tørr ikke å gå til kantinen. Det er så mange folk der. Selv om jeg kun skal snakke med de nærmeste kollegaene mine, som utgjør en liten flokk av mengden så klarer jeg det ikke. Rett og slett fordi det er flere mennesker rundt meg som kan se meg, høre meg og derfor ha en mening om meg. Jeg er ofte redd for at mine kollegaer skal tro at jeg er uinteressert i dem. Men jeg er interessert i dem. Jeg er bare redd for hva de tror og føler om meg. I et helhjertet forsøk på å vise dem min interesse har jeg fortalt dem at jeg har angst. En ekte angstlidelse. Klinisk lidelse. De vet det. Slik at de ikke skal føle at jeg er merkelig, uinteressert og uforståelig. Men det stiller flere spørsmål i hodet mitt. Tror de at jeg er gal? Er jeg ‘hun psykisk syke’? Forstår de hva en angst lidelse virkelig er -eller tror de at det er noe fundamentalt galt med meg og at jeg er mindre intelligent for å ikke klare å løse disse problemene på egenhånd? For er det egentlig noe galt med meg? Både ja og nei er sant. Nei. Du er et menneske. Intelligens gjør deg ikke imun mot sykdommer. Men også, ja. Du er utenfor ‘normal’ området og er derfor anset som sykelig.