Jeg var meldt opp på et studie jeg ikke møtte opp på. Det var en evigvarende kamp å forsøke å dra på skolen. Hvert dag tapte jeg kampen mot meg selv, men til sommeren fikk jeg motet tilbake om å starte på et nytt studie. Ettersom at det var oppmøte på skolen som var problemet valgte jeg å begynne på nettstudier. Da kunne jeg sitte i fred for meg selv hjemme i leiligheten. Men jeg klarte ikke å levere oppgavene. Jeg hadde angst for at noen skulle lese arbeidet mitt og å bedømme meg som uintelligent. Dette pågikk i 2år til. Studiegjelden min vokste. Utbetalingen tok plutselig slutt. Jeg hadde ikke levert innleveringer og hadde derfor ikke fullført nok fag til å fortsette å få utbetaling.
Jeg ble tvunget til å flytte hjem til min mor og far. Lommeboken min var tom og jeg hadde ingen inntekt lenger. Nav ville i første omgang ikke gi meg støtte ettersom at jeg hadde vært student og ikke i arbeidslivet. Jeg levde på andre i et halvt år. Heldigvis viste det seg at jeg hadde krav på statlig støtte. Jeg fikk en ny saksbehandler og hun kom frem til at jeg hadde krav på AAP fra studietiden. Endelig kunne jeg betale for meg og jeg betalte tilbake skylden min til andre.
Jeg ble endelig sett, men jeg følte meg fortsatt verdiløs. For hvordan kan jeg føle meg verdifull når jeg var uten studie og uten arbeid? Livet mitt føltes tomt. Det var noe som manglet. Jeg drømte om å finne meg en jobb jeg kunne holde, men angsten min var for sterk. Selv det å gå seg en tur utendørs var skummelt og panikk angsten slo til. Jeg gikk arbeidsløs i nesten et år. Men sammen med de mislykkede studiene utgjør dette fire år. Og det er lenge.
Er man verdiløs uten jobb/studie? Jeg vet at svaret er nei. Alle andre er jo verdifulle uansett. Men jeg hadde ikke det samme synet på meg selv. Jeg var jo en taper. En psykisk syk fjert av en skikkelse.
