I disse tider har jeg vært i bryllupet til en venninne og hennes partner. Jeg kjenner brudgommen greit fra før. Da vi alle var yngre og gikk på vgs hang vi sammen fra tid til annen. Venninnen min har jeg derimot hengt med siden vi gikk i 5.klasse på barneskolen. Vi ble først kjent i parken.
De siste årene etter vgs har vi egentlig ikke hatt særlig kontakt. Så da venninnen min plutselig kontaktet meg på facebook og ønsket at jeg skulle være forloveren sin, ble jeg mildt sagt overasket og veldig veldig glad. Hun mente at jeg var den som sto henne nærmest og at hun ønsket at vi skulle begynne å være mer sammen i tiden fremover. Hun kunne ikke tenke seg en annen enn meg til å være forlover.
Over de siste årene har jeg utviklet en sterk angst, så jeg var naturlig nok redd for å gå i bryllupet hennes og å sosialisere meg med alle gjestene. Men det hele gikk veldig fint. Vi var bare noen få gjester. De ønsket et lite bryllup med kun de aller aller nærmeste. Jeg slapp å holde tale, noe jeg gruet meg enormt til. Bruden og brudgommen ønsket nemlig ikke at noen skulle holde tale. De liker ikke slikt. De synes at det blir forferdelig kleint.
Selve vielsen gikk fort. Den var borgelig og ble vel ferdig på om lag 3 minutter. Det var noe slikt: Velkommen. I dag skal vi inngå et ekteskap. Det handler om kjærlighet og respekt. Da kan dere gi hverandre ringene. Nå er dere gift. -Så fort gikk det. Etter vielsen reiste vi hjem til foreldrene til bruden, min venninne, hvor selskapet ble holdt . Vi koste oss masse og praten gikk flytende rundt middagsbordet. Her var det et miljø hvor alle fikk si sitt, til sin tid. Rolig og behagelig. Til og med jeg klarte å delta litt i samtalene uten å bli for urolig.
Da alle gjestene reiste hem rundt åtte tiden, ønsket bruden at jeg og mitt følge skulle bli igjen å drikke litt vin. Det gjorde vi. Vi lo og koste oss med vin og noen røyk mens vi mimret fortiden og levde i nåtiden. Vi ble vel til klokken var halv elleve. Så reiste vi hjem.
Jeg er i bunn og grunn fornøyd med dagen, og jeg er veldig, veldig fornøyd med meg selv. At jeg klarte å holde meg noenlunde rolig og jeg unngikk å få angstanfall. Det er første gang på mange år at jeg har klart å sette meg tilbake og å nyte en fest.
Bruden og brudgommen virket og fornøyd med dagen, -og det er vel det viktigste.
