Jeg har hatt perioder hvor jeg har isolert meg selv helt. Jeg turte ikke å gå på matbutikken fordi jeg var redd for å bli dømt. At noen skulle se rett igjennom meg og å se: hun har angst. Haha. For et hengslete menneske. Man får en følelse av at andre kan ‘lese tankene dine’.
Jeg klarte en dag å ta bussen for å komme meg til legen, etter mange tapte forsøk hvor jeg bestilte legetime for så å avlyse den igjen. Fordi jeg var redd for både reiseveien og oppmøte i seg selv. Det var veldig vanskelig å beskrive situasjonen for slik den faktisk var. Hvordan kan man forklare det? Ja, jeg er redd. Men jeg har også vondt i kroppen fra alle muskel spenningene. Jeg har vondt i brystet av at hjertet slår. Pusten er svak og rask. Hyperventilering. Konstant. Synet er skjerpet. Lyder er ekstra skarpe. Luktesansen er forsterket. Huden føler klærne som henger over kroppen. Tankene går i surr i et evig tankekjør. Depresjonen har tatt over følelsene. Det er ikke rart at man føler at man er på kanten til å bli gal. Eller har jeg allerede blitt gal? Men redselen for at det bare er starten er verst. Det blir nok verre. Dette er begynnelsen på en psykose. Det var redselen. (Nå har jeg aldri vært psykotisk, men frykten for det var der konstant.) Jeg klarte å formulere frem noen ord på hvordan jeg følte meg, men turte ikke å fortelle alt. Jeg ba om å bli sendt til en psykolog og legen gjorde dette. Det tok vel 5 mnd før jeg fikk en time.
Da jeg endelig gikk til min første psykolog time ble jeg møtt av en dame som jeg anså for å være svært hyggelig. Jeg prøvde å fortelle hvordan jeg hadde det men det var noe ved henne som gjorde at jeg ikke stolte på henne. Hun hadde ikke vist meg at jeg kunne betro meg til henne, så jeg hadde heller ikke opparbeidet tilliten. Jeg regnet med at denne tilliten ville komme over tid. Men det gjorde den ikke. Jeg følte at det var meg det var noe galt med. Men en dag skjønte jeg at det var ikke noe galt med meg. Hun var bare ikke den rette ‘matchen’. Jeg sa ifra om dette og legen førte meg over til en ny psykolog. Det var ca 2 mnd ventetid. Men ventetiden var verdt det. Jeg møtte en dame som, etter min mening, var veldig sosialt intelligent, betryggende og nydelig tvers igjennom. Hun hadde et positivt syn på livet og hjalp meg til å forsøke å se på noen vonde hendelser gjennom et mer humoristisk syn. Jeg har alltid sett veldig positivt på livet, men følelsene mine har ikke hengt med. Og det var først da jeg fikk medisiner mot angst at jeg klarte å roe meg selv ned. Først da kunne min behandling starte. Endelig forsvant den intense panikk angsten. Jeg følte nå bare en sterk uro og nervøsitet. Selvhjelpsteknikkene begynte endelig å fungere. Jeg følte meg mer som meg selv. Slik jeg følte meg for noen år siden. Det ble starten på mitt nye liv.
